Mens vi snakker om dikt...

...så har jeg jo vært borte i lyrikk selv. Publiserer dette innlegget noe motvillig i håp om tilgivelse for andre forsømte innlegg. Jeg presenterer herved det kritikerroste (lærer synes i hvert fall det var bra) diktet, skrevet som kritikk mot tankeløsheten rundt forskning på dødeligere våpen, og som fortsatt er uten navn:

We have seen what it does
to human existance.
In Hiroshima it fell.
No use in resistance.

People died,
good people fell.
To the innocent people
we brought hell.

Does it matter, really,
if we took out the threat.
When so many died
for us to regret.

I cannot believe
what we have done.
We blew up people,
until there were none.

How can nature
of man be so cruel?
How can, we, humans
use such a tool?

Reality's cruel,
we did test.
What kind of murder-
weapon was best.

The sound in the distance
is just a plane.
It drops the bomb
on a deserted lane.

The test is over,
this weapon sure hurts.
I guess some only live
for the fireworks.

Lars S. R. Holtet (27/04-2007)

To tunger

Nå er ikke jeg den som setter meg ned og leser dikt, og slik er det vel heller ikke ment. Lyrikk er 'muntlig kunst', om en kan si det sånn. Jeg hører jo på musikk, jeg, som mange andre, men om jeg skal plukke ut noe, vel, så får jeg vel ta et skikkelig dikt og ikke 'sanglyrikken' (om man synes min form for musikk er lyrisk) jeg hører på. Det jeg kommer på er et dikt fra Inger Hagerup, laget på 50-60-tallet og utgitt i sangform av Finn Kalvik i 1971. Hørte den en del ganger som barn, og det bringer frem minner.

To tunger har mitt hjerte
To viljer har mitt sinn
Jeg elsker deg bestandig
Og jeg blir aldri din

Dypt i det røde mørket
Fikk livet dobbelt form
Der kurrer det en due
Der hvisler det en orm

To tunger har mitt hjerte
Hør på det likevel
Bli hos meg og gå fra meg
Og frels meg fra meg selv

Inger Hagerup (1905-1985)