Mannen som elsket Yngve

Stian Kristiansen's andre film, ''Mannen som elsket Yngve'', gjorde sitt inntog på kinoene for litt over en måned siden. Filmen, som er basert på Tore Renbergs roman med samme navn, portretterer livet til Jarle, og hans reaksjoner på en uforberedt dragning mot Yngve, en ny elev på skolen. Hans interesse for Yngve forstyrrer hans rolle i samfunnet som sønn, medlem av bandet og som Cathrines kjæreste.

Handlingen foregår på 80-tallet, og filmen har gjort en god jobb med å dra oss tilbake til det 20.århudre hvor musikk- og klesstil ikke er det samme som nå. De største rollene portretteres av relativt unge og ikke veldig erfarne skuespillere som allikevel greier å prestere. Du kjenner kanskje igjen Cathrine (Ida Elise Broch) fra ungdomsfilmen Switch. Selv synes er jeg en småfan av Jørgen Langhelle (kjent for mange fra tidlig Euronics- og Storebrand-reklame) som spiller Jarles far, og har spilt bra også i andre filmer.

Selv synes jeg filmen imponerer gjennom flott skuespill og bra posjonert filmmaking. Ikke for mye. Jarle og resten server også noen bra punchlines, eks. fra åpningssitatet, ''Jeg heter Jarle, og jeg trenger et liv'' (sånn fritt etter hukommelsen). Det var nok der allerede at filmen fikk personlighet i mine øyne. At den reiste seg litt og satt det rette fokuset for resten av filmen. Jarles jakt på en mening og tilhørighet i livet. Ellers undrer jeg meg fortsatt over Kristoffer Joners entré som noe keeg frisør. Må si at den var tøff å ta. Ikke helt sånn jeg er vant til'n. Om du har interesse for norsk film, og ikke alltid må se de store blockbusterne, kan denne godt anbefales, og også for de som var ung på 80-tallet og ønsker å forene seg litt med sitt retroe jeg.